Alltid.

Noe av det fineste jeg vet, er lengselen.

Det alltid håpefulle.

Det som holder liv i meg.

Som gjør meg både sikker og usikker.

Eller psykotisk levende.

Det innerste som jeg mangler i meg selv.

Det holder meg på tå hev.

Anspentheten.

Jeg er til stede.

Den indre søken, etter annerkjennelse.

Savn er ikke ordet.

Men lengselen er …

Tori Einarsdottir 2015