I middelalderens Norge kunne 11. november være en dag da arbeidet skulle hvile. Frostatingsloven bestemte at minnedagen for Martin av Tours skulle holdes hellig som en søndag. Flere hundre år senere kunne den samme datoen være en betalingsfrist. Reformasjonen tok helgenen ut av den norske kirkens liturgi. Merkedagen levde videre i kalenderen folk brukte. ^{[1, 5, 6]}

Soldaten som delte kappen

Martin ble født omkring år 316 i Savaria i den romerske provinsen Pannonia, i dagens Ungarn. Han tjenestegjorde i den romerske hæren, ble kristen og knyttet seg etter militærtjenesten til biskop Hilarius av Poitiers. Ved Ligugé grunnla han et klostersamfunn. Tidlig i 370-årene ble han biskop i Tours i Gallia, i dagens Frankrike. Også som biskop holdt han fast ved munkelivet. Klosteret han grunnla ved Marmoutier utenfor Tours, ble et viktig kirkelig sentrum. ^{[2, 7, 8]}

Den mest kjente fortellingen om Martin begynner ved byporten i Amiens. Ifølge den samtidige biografen Sulpicius Severus møtte den unge soldaten en mann som manglet klær i vinterkulda. Martin trakk sverdet, skar kappen i to og ga mannen den ene halvdelen. Samme natt så han i en visjon Kristus med kappestykket han hadde gitt bort. Sulpicius skrev en helgenbiografi der slike fortellinger skulle vise leseren hvordan kristen nestekjærlighet kunne se ut i praksis. ^{[3, 8]}

Martin døde i Candes 8. november 397. Ifølge tradisjonen ble han gravlagt i Tours tre dager senere. Det er gravleggingsdagen som har gitt mortensmesse datoen 11. november. Martin var blant de første kristne som ble æret som helgen uten å ha lidd martyrdøden. Han ble vernehelgen for de frankiske kongene, og Den katolske kirke fører fortsatt 11. november som minnedagen hans. ^{[1, 2, 7, 9]}

Graven i Tours ble et pilegrimsmål. Den halve kappen ble også æret som en relikvie av de frankiske kongene. Rommet der kappen ble oppbevart, fikk navn etter den. Via det latinske ordet for en liten kappe, capella, har denne tradisjonen gitt oss ordet kapell. ^{[1, 2, 7]}

Gjessene som røpet biskopen

Da folk i Tours ville ha Martin til biskop, skal han ifølge en utbredt legende ha gjemt seg blant gjessene. Fuglene kaklet så høyt at han ble funnet. I én versjon av fortellingen fikk gjessene svi ved at folk heretter skulle spise gås til minne om hendelsen. ^{[10, 11]}

Hos Sulpicius Severus er det en innbygger i Tours som lokker Martin ut av klosteret ved å si at kona er syk. Folk fra byen står langs veien og følger Martin til Tours. I denne tidlige fortellingen spiller gjessene ingen rolle. Gåsefortellingen gir festmåltidet en god historie, mens høstslaktingen gir en praktisk forklaring på menyen. Gjessene var på sitt feteste sent på høsten, påpeker Nordiska museet. Kildene gir ikke grunnlag for å slå fast én opprinnelse til skikken. ^{[3, 10, 11]}

Morten på den norske primstaven

Martin var en fremtredende helgen også i Norge. I middelalderen var det kirker viet til ham i Nidaros, Bergen og Stavanger, og i Oslo fantes en alterstiftelse i hans navn. På en av fløydørene i alterskapet i Ringsaker kirke er Martin malt mens han deler kappen sin. Bildet er fra tidlig på 1500-tallet. Da reformasjonen kom til Norge i 1537, forsvant Martin og de fleste andre helgener fra kirkens liturgi. ^[1]

Primstaven var som regel en trestav med ett hakk eller én strek for hver dag. Den kunne brukes om igjen fra år til år. Sommersiden begynte 14. april, vintersiden 14. oktober. På vintersiden var mortensmesse avmerket på så godt som alle norske primstaver, ifølge middelalderhistoriker Audun Dybdahl. Bispestaven var det vanligste symbolet, fulgt av grisen og gåsa. Det finnes også staver med et solmerke eller et beger for dagen. ^{[1, 5, 12]}

Begeret har sin egen fortelling. Sulpicius skriver at Martin under et gjestebud hos keiser Magnus Maximus fikk et beger å drikke av. Keiseren ventet å få det tilbake fra biskopens hånd. Martin rakte det i stedet til presten som fulgte ham. Norsk historisk leksikon knytter begermerket til denne fortellingen, der biskopen ga presten forrang framfor keiseren. ^{[3, 5]}

Svinestek og vintertegn

I Norge, der gåsehold var mindre vanlig, kunne svinestek stå på bordet til mortensmesse. Da kulturhistorikeren Kristofer Visted skrev om mortensgåsa i Aftenposten i 1933, antydet han at gås var vanligere i byene og svinestek på bygda. Det gir en pekepinn om hvordan festmaten kunne variere. ^{[1, 14]}

Datoen kunne også brukes til å spå om vinteren. Kaldt vær på mortensmesse ble tatt som varsel om en hard vinter. I Østfold er det kjent et ordtak om at dersom mortensgåsa danset på isen, ville julebukken danse i søla. I Valdres forteller en gammel opptegnelse at buskapen skulle få sitt første granbar denne dagen. Man mente det ville gi dyra styrke gjennom vinteren. Norsk historisk leksikon oppgir dessuten bjørnekvelden som et annet navn på dagen. ^{[1, 5]}

And i Danmark og gås i Skåne

I Danmark er det særlig kvelden før, mortensaften 10. november, som forbindes med festmiddagen. Der ble gåsa etter hvert ofte erstattet av and. Den danske Folkekirken forklarer byttet med at anda var mindre og billigere. ^[11]

Også svenskene har mårtensafton 10. november. Nordiska museet viser til et brev fra 1557 der en svensk riksråd takker broren for en mortensgås. Det eldste svenske belegget museet viser til, kommer fra Stockholm-området, selv om skikken i dag særlig forbindes med Skåne. På den klassiske menyen står svartsoppa, en krydret suppe laget med gåseblod, før den stekte gåsa. I det katolske middelaldersamfunnet i Sverige innledet martinshelgen dessuten en fasteperiode. Det ga anledning til å spise godt før fasten. ^{[10, 15]}

I det tyske Rheinland er det kappen fra Amiens som står i sentrum. Rundt 11. november går barn og unge i tog med hjemmelagde lykter, gjerne etter en rytter som forestiller den hellige Martin. Fortellingen om kappen som blir delt, spilles ofte ved et bål når toget er framme. ^[16]

De to Martinene

Reformatoren Martin Luther ble født 10. november 1483. Han ble døpt dagen etter og fikk navn etter helgenen som hadde minnedag den dagen. Dermed kom Martin av Tours og Martin Luther til å bli knyttet til de samme novemberdatoene, med over tusen år mellom seg. Mortensmesse 11. november har navn etter biskopen i Tours. ^{[9, 11, 15]}

Kilder

1. Audun Dybdahl, «Mortensmesse», Store norske leksikon

2. «Martin av Tours», Store norske leksikon

3. Sulpicius Severus, Vita Martini, kapittel 3, 9 og 20, engelsk oversettelse

4. 

5. «Mortensmesse», Norsk historisk leksikon, gjengitt på Lokalhistoriewiki

6. «Merkedager», Store norske leksikon

7. «Den hellige Martin av Tours», Den katolske kirke i Norge

8. Dickinson College Commentaries, faglig innledning til Vita Martini

9. Kirkeårets helgendager, Den katolske kirke i Norge

10. «Mårtensgås», Nordiska museet

11. «Mortensaften», Folkekirken i Danmark

12. Audun Dybdahl og Eivind Falk, «Primstav», Store norske leksikon

13. 

14. Kristofer Visted, «Mortensgås», Aftenposten 10. november 1933, digital gjengivelse

15. «Mårtensafton», Institutet för språk och folkminnen

16. «Martinstradition im Rheinland», Deutsche UNESCO-Kommission