Og det evinnelige spørsmålet er hva han husker best fra livet på landeveien med Sambandet gjennom en rekke tiår. Da skrev Åge «Mi reise», som er tittelspor og innleder den nye – og aller siste – skiven med Sambandet.

Den slippes fredag, dagen før han og Sambandets aller siste felles reis starter i Stavanger og avsluttes med tre utsolgte stadionkonserter på Lerkendal i september.

Menneskene

Åge Aleksandersens reise har «vært så lang, så lang», synger han: «Sterke flotte møtene, så mange, så mange. Ditt vennskap, og historie takke æ for. Har den alltid med mæ, æ vet at du forstår. Livet ditt og kampen din vart te min sang, ditt hei og klem det varmet, gang på gang».

– Tittelsporet er mitt svar på dette. At mens konsertene vi spilte er forgjengelige, er reisen min i Norge det som varer. Alle menneskene jeg har møtt, kunnskapen jeg har tilegnet meg om hvordan folk har det. Jeg har reist, jeg har sett samfunn og bygd og by i vekst, jeg har sett det i fall, jeg har sett gleden, jeg har sett sorgen. Det jeg sitter igjen med, er jo alle menneskene jeg har møtt underveis. Det er dem det handler om, sier den folkekjære artisten til NTB.

Skyggen

En annen av sangene på avskjedsplaten med Sambandet er den sterke «Gerhardsen kalte meg kameraten sin». Der erklærer han «Vidar, Alf, Bob og Chuck» som sine fire veivisende brødre. De var alltid med ham og til stede, men det var også noe annet:

«En skygge reist med mæ, det var min far». Det ga ham en bør som han alltid bar, og som ifølge refrenget er «aldri ro, alltid angst, aldri fred». Det hjalp ikke at Gerhardsen kalte ham «kameraten sin», ifølge låtteksten. På spørsmål om livet på landeveien passet en sjel som hans, svarer Åge Aleksandersen:

– Jeg har nok vært mer litt hjemløs enn rastløs. Når jeg er på tur, så lengter jeg hjem, og når jeg er hjemme, så lengter jeg etter turen. Det kan til tider være ganske komplisert, ikke minst for familielivet.

Brobrenning

Han minner om at han «er så gammel» at han dro på sin første turné i 1970. Det valget som han og de andre i Prudence gjorde, kaller han i dag for «avansert brobrenning».

– Yrket var ikke oppfunnet. Moren min så på meg som om jeg skulle reise til månen da jeg sa at jeg skulle reise på turné og spurte «Hva er det?». Da vi passerte Bangsund, som ligger sånn 15 kilometer sør for Namsos, for første gang da vi reiste på turné, følte jeg at jeg hadde erobret hele verden! Siden har jeg vært absolutt overalt, og jeg har vært overalt ti ganger.

Han angrer ingenting, sier Åge, og utdyper at han har «vært heldig».

– Jeg sitter jo her på den grønne grenen. Selv om en så lang karriere som min har sine oppturer og nedturer selvfølgelig, så er summen av den bra altså. Jeg har kunnet leve av det som jeg kaller en besettelse. Det er ingen selvfølge at det går sånn. Det handler ikke bare om kvalitet og hvor dyktig du er, du må ha en god porsjon flaks i sekken.

Intenst

Han mener han kan tidfeste da besettelsen startet.

– Det var Chuck Berry som staket kursen stødig mot stupet for min del. Første gangen jeg hørte «You Never Can Tell». Før det hadde jeg bare hørt Prøysen og Nora Brockstedt og sånn. Det var en ung sjømann som hadde kommet hjem fra USA og kjøpt med seg Chuck Berry-plate. Da var det gjort. Da så jeg lyset, da fikk jeg feber. Jeg spilte jo gitar, men jeg hadde ikke skjønt poenget før jeg hørte Chuck Berry.

Nå setter han sluttstrek for rockedelen av karrieren med «Mi reise»-utgivelsen som han spilte inn på arbeidsplassen sin, tårnet på havna i Trondheim. Det ble trangt, siden det ikke er noe vanlig innspillingsstudio.

– Sambandet er sånn en rutinert gjeng som gjør veldig mye studiojobb. Derfor innførte jeg noen snubletråder, sier Åge om hvorfor han røsket litt opp i de rutinerte bandkollegene. Resultatet ble intenst, innspilt på to døgn.

– Det du hører, er det som skjedde der og da.

Men at dette er «avskjedsplaten» som gis ut når de innleder avskjedsturneens siste del, dvelte ingen av dem ved, ifølge sjefen selv.

Bobilferie?

Lørdag starter «takk for oss»-turneens siste runde i Stavanger, før den til slutt kulminerer i storkonsert på Voldsløkka i Oslo 28. juni, med plass til 50.000, og de utsolgte trippelkonsertene på Lerkendal i Trondheim 4., 5. og 6. september, der 75.000 billetter er solgt.

Når han nå setter sluttstrek med Sambandet, fortsetter Åge Aleksandersen prosjektet der han og gitarist Gunnar Pedersen spiller med Trondheimsolistene – og som han kaller sitt «akustiske friminutt».

– Jeg er sangskriver på heltid og er allerede i gang med nye sanger. Jeg kommer til å gi ut ny musikk, i hvilken form vil tiden vise, sier Åge, som er «litt pirret» ved tanken på soloturné, slik han prøvde seg på sent på 90-tallet/tidlig 2000-tall. Han startet på en pub i Moss, avsluttet i Oslo Konserthus og lærte seg å «prate på scenen».

At Sambandet alltid har turnert på sommeren, gjør at Åge ikke har hatt en eneste sommerferie på noenogtyve år.

– Det blir uansett en lang ferie neste år. Kanskje leier jeg meg en bobil, foreslår han med et glis.