– Jeg planla aldri noe av dette da jeg var ung. Det var jo det at jeg møtte mennesker, og at jeg uventet havnet i hendelser jeg ikke visste hva var. Så jeg fikk jo et ganske annerledes liv enn jeg trodde, sier Liv Ullmann til NTB.

Dette ganske annerledes livet er nå fanget inn i en dokumentarfilm som får premiere under Cannes-festivalen, som starter tirsdag. Fra søndag er den tilgjengelig på Viaplay i tre episoder. I serien «Liv Ullmann – a road less travelled» bruker regissør Dheeraj Akolkar drøye to timer på å sammenfatte Liv Ullmanns liv.

Eller snarere minst to liv. For etter at Liv Ullmann, under svenske Ingmar Bergmanns regi fikk en kjempemessig internasjonal karriere med filmen «Persona» i 1966, opplevde hun at janteloven holdt henne solid plantet på bakken hjemme i Norge. Det er hele dette todelte livet som sammenfattes og skildres i Akolkars dokumentar.

Liv Ullmann forteller at det trolig ikke blir flere filmer fra henne.

– Jeg har hatt et eventyrlig liv, men det er fordi jeg har fått møte mennesker. De har tatt imot meg, og jeg har tatt imot dem, sier hun ettertenksomt.

– Jeg har alltid tenkt at hvis en åpen nok og sier ja, så går det bra. Ingen ville trodd det om meg da jeg var 17 år – ingen, iberegnet meg selv, sier 84-åringen.

Ikke ambisiøs

Livet til Liv Ullmann har vært alt annet enn hva en ung jente fra Trondheim på 50-tallet kunne forvente seg. Hun elsket å gå på kino, og da hun spilte teater for moren og hennes venninner hjemme, glemte hun sjenansen. Hun kunne gå inn i en rolle og være en annen.

– Da tenkte jeg, det var skuespiller jeg ville være. Men jeg visste ikke hvordan. Jeg kom ikke inn på Teaterskolen, men én i juryen anbefalte meg til Rogaland Teater. Sånn har det vært hele tiden. Jeg er ikke så ambisiøs at jeg tenker på hva jeg skal gjøre eller ikke. Hele tiden har jeg fulgt det livet bød meg, forteller 84-åringen, som nå skal til Cannes med dokumentaren om sitt eget liv.

– Men jeg har ikke laget den, jeg har ikke hatt noen idé, og jeg vet ikke hva de ville med den. Det er det Djeerak, regissøren, som har hatt og som jeg har stor respekt for, sier Ullmann til NTB.

– Du spiller på en måte hovedrollen i en film om ditt eget liv?

– Ja, men uten at jeg er med på produksjonen. Det var bare noen intervjuer, og så plutselig fikk jeg Oscar mens de holdt på. Jeg tenkte «Å gud, nå byr jeg på det». Så det er veldig jo bra, for jeg visste jo heller ikke om den tildelingen. Og nå blir vi buden til Cannes, sier Ullmann, som tidligere selv har vært president for juryen i den franske filmfestivalen.

Naiv, kjempenaiv

Livet til Liv Ullmann har virkelig bydd på mange spennende møter. I dokumentaren omtaler USAs utenriksminister under Richard Nixon, Henry Kissinger, sitt vennskap med den norske skuespilleren.

– Henry Kissinger kalte deg naiv?

– Kjempenaiv, og det er jeg enda, sier Ullmann og smiler.

Oppover 70-tallet ble Ullmann superstjerne i USA med stor suksess på teaterscenene i New York. I 1982 gikk hun på baksiden av kameraet med regidebuten «Love», men størst anerkjennelse som regissør fikk hun først ti år senere med den danske filmen «Sofie» – hvor hun sammen med Peter Poulsen også skrev manuset.

Bistand til kvinner i nød

– Jeg er åpen, kjempeåpen. Etter hvert fikk jeg treffe folk som var tilknyttet noe annet enn teater og film. Jeg traff mennesker som var knyttet til Unicef og til flyktningorganisasjoner. Jeg spurte om jeg kunne gjøre noe for dem, og de sa ja. Jeg spurte hvor lenge det skulle det vare og de sa – «for the rest of your life», forteller hun.

I 1979 ble Ullmann den aller første kvinne som ble ambassadør for Unicef. Det skulle sette en varig endring på livet hennes. Hun var også tilknyttet den amerikanske hjelpeorganisasjonen International Rescue Commission, og i 1989 dannet hun sammen noen andre det som i dag er Women's Refugee Commission.

– Jeg må dele av meg selv. Hvorfor ikke? Det er det man gjør som skuespiller. Vi er kunstnere. Det er derfor vi har valgt dette yrket. Det er derfor vi har denne jobben, sier Ullmann om vervene.

Hjemme er Norge

Over halve livet har Liv Ullmann levd i utlandet, men hun er ikke i tvil om hvor hun kommer fra. Som alenemor slo hun gjennom i USA på 70-tallet. Mens hun opplevde å bli utsatt for parodier og jantelov i Norge, ble hun omfavnet av amerikanske feminister. Likevel mener hun måten hun har blitt behandlet på i Norge, har vært viktig.

– Jeg har hatt de samme vennene hele livet. Jeg har aldri vært «høy på pæra», for jeg vet at når jeg kommer hjem, så vet jeg hvor jeg hører til, sier hun.

For det er Norge som er «hjem» for Liv Ullmann. Selv om hun bare bodde ti år i Trondheim etter krigen, er det der hun kommer fra.

– Og nå er søsteren min og mammaen min død, og jeg vet ikke hvordan jeg skal føle det, men det er Norge som er hjemme. Jeg bor så masse i Amerika og er gift der, men jeg lengter hjem, sier Ullmann.